Mikroalger lever som frittstående organismer og er i all hovedsak fototrofiske, som betyr at de fanger fotoner som omdannes til energi. En del av disse algene ble en gang i tiden spesialisert til livet på land i klorofyll, som er et grønt pigmentet i blader, og er essensielt for fotosyntesen i planter. Mikroalger finnes overalt i havet, og under de rette betingelsene blomstrer de opp i enorme mengder. Dette skjer blant annet naturlig hver eneste vår, men det kan også skje under andre omstendigheter, og noen ganger kan det ha alvorlige konsekvenser for annet liv i havet. Mikroalger kalles også planteplankton, som nær sagt alle næringskjedene i havet er avhengig av.
Makroalger er flercellede alger, eller kort sagt tang og tare. Det kan hende at man hører makroalger omtalt som sjøgress, eller bli referert til som planter, men tare og planter er svært forskjellige organismer. Tare har ikke noe rotsystem som den får næring fra, den har i stedet et festeorgan som holder resten av bladet fast til sjøbunnen, næringsopptaket skjer i selve bladet. Det finnes tre pigmenttyper som alle utfører fotosyntese, røde, grønne og brune. Man kan således dele tare inn i 3 kategorier, rødalger, grønnalger og brunalger. Det finnes arter som er godt egnet til mat innen alle de tre kategoriene, men i Norge i dag foregår nærmest all taredyrking på brunalger. Det er flere årsaker til dette, blant annet at andre arter kan ha svært kompliserte livsløp, samt at brunalger gir langt høyere biomasse da disse er mye større enn de andre typene.
Forskjellen på tang og tare er mindre viktig, ofte ligger det i navnet, for eksempel Grisetang og Sukkertare, men generelt kan man si at tang vokser i fjæresonen, mens tare vokser dypere. Arter som Søl og Fjærehinne omtales gjerne bare som "rødalger" selv om de vokser i fjæresonen.
Dyrking av tare opptar mange fordi det åpner for nye mulige løsninger på mange av problemene vi har i dag med produksjon av råvarer og mat. Landbruksindustrien har gjennom teknologiutviklingen gjort til skamme de dystre spådommene om matmangel og ressursmangel igjen og igjen. Teknologifremskritt har gjort landbruket mer og mer effektivt, og skjøvet grensen for produksjon og ressursutnyttelse til stadig større høyder. Til tross for dette er landbruksarealer under press, og det legges beslag på nye områder hvert eneste år.
Dersom man vil lette presset på regnskogene så må man komme opp med alternativer. Tare er et slikt alternativ. Taredyrking skjer på sjøen, og vil derfor kunne bygges ut uten at det hugges ned ett eneste tre i regnskogen. Det er nært sagt et ubegrenset areal å ta av på sjøen, men det vil ta tid å utvikle en tareindustri. De som ønsker å redusere presset på regnskogen kan bidra ved å velge alternativer som tare der de kan.
Dersom man vil lette presset på regnskogene så må man komme opp med alternativer. Tare er et slikt alternativ. Taredyrking skjer på sjøen, og vil derfor kunne bygges ut uten at det hugges ned ett eneste tre i regnskogen. Det er nært sagt et ubegrenset areal å ta av på sjøen, men det vil ta tid å utvikle en tareindustri. De som ønsker å redusere presset på regnskogen kan bidra ved å velge alternativer som tare der de kan.
Det er ikke bare som mat eller matråvare at tare har stor verdi. Tare har anvendelser i alt fra medisin til energi, og med økt teknologi vil tare bli et alternativ som råvare i stadig flere industrier. I dag er prisene for høye, og teknologien for lav, men hvis folk velger tare der de kan, bidrar de til gi de rette insentiver til å investere i bedre teknologi for tareproduksjon og prosessering. Tare er "planten" som kan gjøre alt.
